onsdag 8. november 2017

Operert, operert, operert...



Er dere klar over hvor heldige vi er som bor i Norge egentlig?

Man tenker over det når man ser bilder fra flyktningeleirer i Syria, vi tenker over det når vi ser bilder fra krigsrammede land, der barn er skutt og drept i attentater, og når vi tenker på barn livstruende tynne med fluer surrende rundt hodet.

Men når man får møte det norske helsevesen på "kloss hold"- det er DA det virkelig synker inn..

Det er da man får kjenne at man er så utrolig heldig som har de rettighetene og tilbudene som vi har. Såklart finnes det unntak- desverre, men jeg tror de fleste som kommer i den situasjonen der de

virkelig trenger hjelp- sitter igjen med følelsen av takknemlighet.





Jeg fikk vite at jeg hadde kreft tirsdag 26.september.

Allerede èn uke etterpå fikk jeg brev med dato for operasjon.

10. oktober...

Jeg ble antydet at de hadde tidsfrist på inntil 5 uker, nå tok det bare 14 dager!

Det var godt at det gikk fort. Samtidig var det skremmende.

Sjokktilstanden rakk aldri å dempes..



Jeg fikk beskjed om å komme til sykehuset dagen før operasjonen- Jeg skulle skrives inn, diverse prøver skulle taes og jeg skulle få møte kirurgene som skulle operere meg.

Jeg tok med meg mannen min, og barna fikk være sammen med besteforeldrene og tantene sine.

Hele dagen gikk med til blodprøvetaking og diverse avtaler.

Jeg gikk fra den ene avdelingen til den andre.

Slange inn i nesa og sjekk av stemmebånd på den ene avdelingen, full helsesjekk på en annen.

Det ble litt gråting den dagen også..

Å måtte gang på gang snakke om det som var så skummelt var tøft.. Men alle jeg møtte på var så forståelsesfulle.

Siden jeg nå var innlagt fikk jeg overnatte gratis på pasienthotellet(inkludert mat) til operasjonsdagen.

Surralistisk å ligge på et ganske så flott hotell, ligge å se på tv-serier og "slappe av" på kvelden, og bare vente på noe SÅ ukjent og skremmende. (for meg såklart! Jeg har aldri før vært innlagt for noe annet enn fødslene til barna mine.) Jeg sov ekstremt dårlig den natta. Våknet flere ganger, frøs og svettet om hverandre. Skulle jo faste- og helt snodig- jeg stressa over at jeg plutselig skulle "glemme" dette av og spise noe. Eller spise i søvne! haha.. Har ALDRI vært et problem for meg å gå lenge uten mat, men akkurat denne dagen var jeg så nervøs og stressa over akkurat den fastinga.

Jeg våknet at første pling av alarmen jeg hadde på telefonen. Hadde god tid, men stressa sånn på morgenen at jeg hadde fått ALT morgenstell unnagjort på 10 minutter , og ble sittende å bare stirre ut i luften i nesten en halvtime før mannen min kom for å gå ned til avdelingen sammen med meg.

Dagen var kommet..

Ned på operasjonsavdelingen. Litt papirarbeid og samtale med operasjonssykepleier der, og så var det rett inn på "oppvåkningsrommet". Her fikk jeg seng, operasjonsklær og varmeteppe. Så gikk jeg selv inn på operasjonsstua.

Operasjonsstua- så hvit og kald.

Men folkene i rommet hilste alle sammen på meg- og gjorde sitt. Noen festa elektroder på meg, noen la pute under nakken min, noen fortalte om maska jeg skulle få over munn og nese, og noen så tårene mine som rant ukontrollert ned kinnene mine. Jeg var så sinnsykt redd. Vet ikke helt hvorfor, for jeg følte meg godt tatt vare på. De var hensynsfulle og beroliga meg, men likevel var jeg så redd..

Så sovna jeg..

Fra her husker jeg ikke så mye hva som har skjedd. Men operasjonen gikk fint. Tok ca 3 timer, og oppvåkninga gikk visst også helt normalt. Jeg har faktisk ikke minner fra timene etter- og husker ikke noe før jeg ble trilla ned på avdelingen (som på UNN heter gynekologisk, urologisk og endokrinologisk sengepost)

Her husker jeg at jeg var ekstremt trett. Jeg hadde ikke vondt, men var skikkelig surrete i hodet og slapp. Mannen satt ved siden av senga å så på serie på telefonen sin mens jeg sov.





Plutselig kjente jeg noe rart. Jeg våkna av at noe gradvis endra seg. Jeg trodde det var narkosen og smertestillende som "gikk ut av kroppen", og reagerte umiddelbart. Jeg sa til mannen min at noe kjentes rart ut. Det var et voldsomt trykk i halsen min. Først kjentes det ut som jeg hadde fått noe i halsen. Så endret følelsen seg til å kjennes ut som noen holdt en hånd på halsen min. Vi ringte på hjelp. Sykepleierne som kom, så at halsen min var hoven, og de kontaktet legen. Bare på den tiden legen brukte på å komme- endret følelsen min seg raskt. Det ble mer og mer trykk på halsen. Det føltes som noen prøvde å kvele meg. Jeg var hes i stemmen etter operasjonen, men fikk godt frem hvor ekstremt ubehagelig det var. Jeg sa helt klart at her er noe galt! Det var helt jævlig følelse å gradvis få vanskeligere og vanskeligere for å puste.

Og "vips" på dro vi...

Da fikk de det litt travelt plutselig. Jeg ble trilla ut i gangen, ut i heisen, og tilbake på operasjonsstua. Tid til en bitteliten hils på en anestesilege- og der sovna jeg igjen!

Og NÅ snakker vi om å være "blurry" altså!

Når jeg våkna igjen, var jeg intubert og lå på intensiven. Det satt en sykepleier ved siden av senga mi og så på meg- og på apparatene.

Hva i alle dager var det som hadde skjedd? Jeg var superforvirra. Hva var klokka? Hvor var jeg? Hvor var mannen min? Hva hadde gått galt?

Jeg fikk ikke ut en lyd- men fikk vinka på sykepleieren..

...........





torsdag 19. oktober 2017

Det svakeste ledd...





Diagnosen var et faktum. 
Legen ringte meg og sa at alle prøvene indikerte at det var kreft, og at de ønsket å fjerne hele skjoldbruskkjertelen min. 
Thyreoidea- du er det svakeste ledd- Adjø! (Svakeste ledd .. haha..) 


 Så hva gjør man? 
30 år, mamma til to gutter på 8 og 10 og ei lita jente på 1.. 
Husmor, engasjert, har tusen prosjekter og planer. Arbeidslivet er så og si ikke startet enda. Man har nettopp fått en telefon fra en ukjent mann som har avslørt en hemmelighet kroppen din har skjult for deg. Hvor lenge har kroppen "ført deg bak lyset"? Når flyttet blindpassasjeren min inn? Var det da jeg var 18 år og bodde i Tromsø å var rødruss? Eller var det da jeg var 20 og akkurat hadde blitt mamma for første gang? Var det den gangen jeg hadde influensa i over 14 dager- og immunforsvaret var på bunnen etter barnehagestart for begge guttene mine? Eller var det mer nylig? Da vi var på Gran Canaria på ferie? Eller før jeg ble gravid med minstemor? Etter fødselen hennes- da vi tok med hjem en perfekt lillesøster og fikk bli kjent med henne og familien ble en komplett familie på 5? 
Når bestemte kroppen min seg for å åpne døra på gløtt for det her "udyret"? En uønsket og grusom gjest som hadde planer om å ødelegge både kroppen min og livet mitt? Som bare kom og tok seg til rette? Uten å spørre om han fikk overnatte? Uten å be om husly når det regnet ute? Uten så mye som et lite pip om at han var der... Han satt bare der.. Stille.. Laget ikke en lyd. Prøvde å gjemme seg. Og det hadde han nok klart lenge. Det er det som er det "syke" i dette. Jeg hadde ingen aning om det som skjulte seg i min egen kropp. Naiv- ja det har jeg nok vært. Jeg har prisa meg lykkelig for at jeg har fått være så frisk som jeg har vært. Sjeldent og aldri syk. Sterkt immunforsvar. Aldri vært på sykehus og utenom sterk allergi- svært lite plager. Men så har denne blindpassasjeren bosatt seg i meg.. Og tilfeldigheter ville ha det slik at jeg fikk vite om ham! 

For når folk kommer bort til meg - gir meg en klem og uttrykker sin overraskelse - "Herregud jeg ante ikke at du var syk engang"! Da må jeg faktisk innrømme for folk at "Nei- du det ante ikke jeg heller!" 
Fra naturens side har jeg vært "velsignet" med to store fordeler.. Altså fordeler som i pupper! (Og dere med store pupper vet at det er et sååå dårlig beskrivende å kalle dem for fordeler- de er stort sett bare ulemper!) Jeg søkte derfor om brystreduksjon her for et par måneder siden. I forbindelse med denne søknaden måtte legen min sende inn blodprøver. Resultatene av disse viste lavt stoffskifte. Dette kom ikke som et sjokk da mange i min familie plages med dette. 
Jeg fikk en fin "liste" over de vanligste symptomene på lavt stoffskifte og spørsmål om jeg hadde følt meg sliten i det siste... 
"Tja- la meg tenke" :
 Jeg har tre barn. Barn er slitsomme. Jeg har vært gravid, født og ammet siste barnet i nesten 2 år. 
Å være gravid er slitsomt- man er trøtt og uopplagt hele tiden. Man føder barnet - det er jo slitsomt level 1000 bare det! Og så kommer spedbarnstiden. Uten søvn, våkenetter, amming osv osv. 
SÅKLART har jeg vært litt sliten i det siste. 
Jeg har til og med merket det selv.. At når jeg kommer hjem fra jobb, eller middag og lekser og leking med barn- at jeg er dødssliten! Helt kaputt! Men man må "suck it up"- og så gjør man det hele om igjen dagen etterpå. .
*
Men - ja.. Jeg har kanskje vært litt eksta tung og sliten i det siste. Har kanskje vært ekstra kortluntet mot mannen. Har valgt å bli hjemme på ettermiddagen i stedet for å ta familien med på besøk osv. 
Men likevel. Det var faktisk ekstremt godt å få en liten forklaring. Eller unnskyldning for segselv- Lavt stoffskifte tuller til hele energinivået ditt- og det er vanligere enn man tror å måtte medisineres mot for høyt eller for lavt stoffskifte. 
Ok.. Diagnosen lavt stoffskifte : CHECK

Har faktisk glemt å spørre legen om det var noe i blodprøvene som han ikke nevnte for meg da eller om han bare ville være grundig- men han henviste meg iallefall til ultralyd av skjoldbruskkjertelen på et senter som tar unna ultralydkø osv for sykehus. Ikke et ord om noe annet enn at han ville se på størrelsen av kjertelen ved oppstart av levaxin. UL av kjertelen gikk fint. De fant en knute på kjertelen men betrygga meg om at dette var helt normalt. 70 % av de som plages med kjertelen kan få "muskelknuter".. Helt totalt ufarlig.. 
Ring Ring... Hvem der? .. NAIV.. NAIV HVEM? Naiv som ikke da får en liten tanke at dette kan være kreft? Eller? 

De nevnte aldri ordet kreft eller ondartet osv. Jeg gikk ut derifra like lykkelig uvitende som da jeg gikk inn.. Jeg hadde en helt vanlig knute inni der en plass.. Jaja.. 
Så kom innkallingen til sykehuset i posten. Skjønte egentlig ikke hva jeg skulle. Tenkte at det kunne være den måtte registreres på sykehuset siden jeg hadde vært på det private senteret. Ikke et sekund i forkant var jeg innom tanken at dette kunne være noe farlig. Legen sa heller ikke noe da jeg var på kontroll. Så jeg møtte opp på sykehustimen. Hadde kjørt alene til Tromsø. Hadde levert barna i barnehagen og på skolen som vanlig den morgenen. Jeg hørte på radio på turen, lo av et morsomt program. Jeg skulle gjøre 1000 ærender etter timen på sykehuset, så håpet ultralyden gikk fort. 
Radiologen som skulle ta ultralyden var hyggelig. Han tok en UL i full fart- tok knappe 5 minutter. Så sier han at han vil være på den sikre siden med den knuten så han ønsker å ta en biopsi. Ok- skal jeg komme tilbake en annen dag da? -spør jeg. Nei- jeg tar den bare nå- Og frem med nåla. Biopsien var litt ekkel- men gjorde overhode ikke vondt. Så sa han at jeg måtte vente til overlegen var ute av operasjon fordi han ville at han skulle forklare meg litt ang det å operere ut halve eller hele skjoldbrusskkjertelen. (Enda fokus på at det er vanlig å måtte fjerne kjertelen om man plages med lavt stoffskifte osv) 

Jeg sulla rundt i en time på sykehuset. Jeg prata i telefonen, spiste lunch i kafeen, surfa litt på instagram og irriterte meg litt over at jeg nå måtte bruke over 1 time på sykehuset. 
Jeg ble ropt opp. En kirurg hilste på meg i gangen, og pekte inn på et kontor. Bak han fulgte en sykepleier. Jeg titta rundt meg på kontoret. Et helt vanlig doktorkontor. En skrivepult, noen bokhyller, noen brosjyrer i en holder på veggen. Et helt vanlig rom. Passe stort. Passe med luft for å puste i... 

Var jeg helt blind som ikke hadde vært innom tanken engang? 

Diagnose Kreft: CHECK....






Kreft i Skjoldbruskkjertelen



Skjoldbruskkjertel­kreft
- Cancer Thyreoidea

Behandling: Valg av behandling avhenger blant annet av pasientens alder, hvilken type kreft du har, hvor utbredt den er, din allmenntilstand og om det er en nyoppdaget kreft eller et tilbakefall. 

Skjoldbruskkjertelkreft kan behandles med operasjon, medikamentel behandling, radioaktivt jod og utvendig strålebehandling.

https://kreftforeningen.no/om-kreft/kreftformer/skjoldbruskkjertelkreft/



Utbredelse og overlevelse:

I 2015 ble det diagnostisert 363 nye tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen i Norge. Sykdommen rammer flere kvinner enn menn, 262 kvinner og 101 menn. Halvparten er under 50 år.
Denne kreftformen har som regel et langt snillere forløp enn andre typer kreft, og de aller fleste blir helt friske.
Skjoldbruskkjertelkreft deles i flere ulike typer. De vanligste er høyt differensierte, som betyr at kreftcellene har mange av de samme egenskapene som de normale skjoldbruskkjertelcellene og vokser relativt langsomt.
Andre høyt differensierte typer skjoldbruskkjertelkreft er:
  • Differensiert skjoldbruskkjertelkreft
  • Papillær skjoldbruskkjertelkreft – utgjør ca. 70% av tilfellene.
  • Follikulær skjoldbruskkjertelkreft – utgjør ca. 15% av tilfellene.•
  • Udifferensiert anaplastisk skjoldbruskkjertelkreft og lite differensiert skjoldbruskkjertelkreft – utgjør 5 % av tilfellene.
Enkelte familier kan ha arvelige tilstander eller syndrom som gjør at de har en høyere risiko for å utvikle medullær skjoldbruskkjertelkreft. Den utgjør 5-10 % av tilfellene.







Sånn.. Fakta på bordet! 
Når man får servert ordet kreft på et fat- er den "normale" reaksjonen panikk. 
Første tanke er "FUCK"! På godt nordnorsk 
"KA FAEN"? 

Man ser for seg begravelsen sin. Man ser for seg å miste håret, og sakte bare forsvinne.. inn i kreften og ut av livet. Bare ordet kreft blir sagt kjenner man pulsen øke. Man kjenner det knyter seg i magen og man tenker "åh- men heldigvis rammer det ikke meg men andre"! "TAKK gud for at det ikke rammer meg"!  Og når nå ordet er sagt og bordet har "fanga"... Og diagnosen er skrevet ned med fancy legeord... Da sitter man der.. Å ikke kjenner igjen kroppen sin. Man føler seg lurt. Man føler man var frisk den ene dagen og PANG! 
Og så går man igjennom hele repertoaret av følelser og tanker. 
Man kan saumfare internett, google seg blå etter informasjon, diskusjonsforum og støttegrupper. Man finner forskningsartikler og statistikker... Og så kverner man alt dette rundt i hodet sitt. Som en grøt....

Legen/kirurgen som gav meg diagnosen forklarte (slik det står over her fra kreftforeningens nettside) at kreft i skjoldbruskkjertelen er en "snill" kreft som oftest. Han fortalte meg at det var gode prognoser til å kunne bli helt frisk. Han betrygga meg med at kirurgene er dyktige og man får sjeldent komplikasjoner og plager etter en operasjon for denne typen kreft. Han fortalte til og med (legehumor såklart!) at om man skulle VELGE seg en type kreft, så var det et bra valg å velge skjoldbruskkjertelkreft! Jess... Jeg VALGTE "rett" type! Jeg VALGTE den "lette" typen kreft! Hurra? 
Så når alt dette "positive" er lagt frem og de ber deg fokusere på dette- hva gjør den teite hjernen

Jo- han henger seg opp i detaljer! Han fokuserer ikke på at rundt 80% blir friske- nei han roper til deg- "Ja- men du kan jo være blandt de 10% som ikke blir det"!! 
Han fokuserer ikke på at operasjonen egentlig er en rutineoperasjon.. Et lite "inngrep"... Han krisemaksimerer og forteller at det finnes mennesker som legges i narkose og bare aldri våkner igjen!
Og uansett hvor mye man prøver å tenke på at det i de fleste tilfeller går helt fint- så klarer hjernen å ødelegge alt med å fortelle at sangen på radioen nok hadde blitt fin i begravelse!! 
Faen! Dritthjerne!  




Jeg har valgt å være åpen om diagnosen min. 
 Jeg er en supersosial person. Jeg er glad i mennesker og prøver å være en god venn og medmenneske. Jeg er en "snakker".. Jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen, og gråter lett. Det skal mye til for at jeg blir sint, og jeg hater å være sur. Jeg mener mange bærer på ting som hadde blitt så mye lettere om de hadde klart å snakke med noen om det. Åpenhet føler jeg er kraftig undervurdert i vårt samfunn. Vi skal være så jævla perfekte. Vi skal klare alt, vi skal ha det så perfekt hjemme, vi skal bli noe, utrette noe, føle oss bra, se bra ut, være engasjert...Vi skal prestere noe! Vi skal ikke gråte, vi skal ikke vise hvor dritt vi har det inni oss. Vi skal ikke være sliten. Vi skal ikke ha panikk. Vi skal ikke ligge tom på en sofa å bare stirre ut i luften hele dagen. Vi skal ikke gråte hysterisk og hyperventilere. Vi skal ikke være livredd for å gå ut døra. Vi skal ikke lavær å dusje en hel uke fordi man ikke klarer å gå ut av senga.
Vi skal ... Vi skal ikke... 

Åpenhet! 

Å sette ord på følelser. Å si de ordene man er redd for å si. Å kjenne på tårer og frykt. Å bare sitte sammen med en venn og hikstegråte. Å gi en klem fordi det ikke er noe annet man kan gjøre. Man kan ikke fjerne det som gjør vondt. Man kan ikke si hokus pokus og så er alt bra. Kanskje man bare trenger noen som kommer å ser på "konsentrasjonsløse" tv-serier som Kardashians sammen med deg. En lapp med oppmuntrende ord. En bilde fra en morsom fest sammen for flere år siden. En lang klem når man møter noen på butikken. 
Tør man å vise at man ikke har det perfekt? 
Tør man å svare at livet er grusomt når man får det vanlige spørsmålet "nåh-hvordan går det med deg da"? 

Jeg føler at jeg blir kjent med kreften min når jeg snakker om den. Jeg må godta at den er en del av meg (forhåpentligvis er den en tilbakelagt del nå etter operasjonen) men den er uansett en del av min historie. Jeg vil uansett se tilbake på høsten 2017 som det året jeg fikk diagnosen kreft, ble operert for kreft i skjoldbruskkjertelen ... Og forhåpentligvis det året jeg ble FRISK fra kreft! <3



-Hege

En sammenbrettet lapp...

"Forstår du at det er kreft du har....? " 


kreft... 
Kreft...
Kreft...
KREFT...


........


All luft i det lille rommet ble sugd ut. Veggene trykket seg mot meg. Fra å være et helt normalt stort kontor, føltes det som vi satt i en skoeske. Kirurgen, sykepleieren, jeg ... og kreften min! 

Jeg kunne smake luften i rommet. Jeg kjente tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine og hele kroppen skalv. Jeg hørte musikk i hodet. Bakgrunnsmusikk i en dårlig film. Min film. 
Sykepleieren ga meg det ene papirlommetørkelet etter det andre. Snørr og tårer. 
Hun holdt en hånd på kneet mitt som en slags trøst. Den var tung og varm. Den skalv ikke, men lå stødig og avslappet som en katt på kneet mitt. 
En malende, varm katt... 


Jeg så munnen til kirurgen røre på seg. Som om han var med i en stumfilm fra gamledager. Eller som han var en gullfisk som gapte. Han bevegde leppene.. Sa sikkert mye nyttig og beroligenede. Men ikke pokker om lyden hans nådde ørene mine. Han strakk seg opp på veggen etter en brosjyre. Jeg så skremt på ham. Som om det var et samuraisverd han trakk mot meg. Som om han sto der meg en ladd pistol rettet mot meg.. Og jeg sto der helt ubevæpnet. Han la brosjyren på bordkanten foran meg. "Kreft i skjoldbruskkjertelen"  En brosjyre fra det Norske helesevesenet. Jeg turte ikke engang se på den. Jeg bretta den hardt sammen.. Mange ganger.. Den ble en liten firkant tilslutt.. Men brosjyren ble ikke borte.. Så jeg stappa den i veska mi sammen med snørrpapir.. Der fikk den ligge.. Ligge å skjemme seg! 

Så var gullfisken ferdig å gape.. Eller kirurgen ferdig å forklare.. Sykepleieren reiser seg også opp. Så får jeg en klem. Jeg får en klem av kirurgen.  "Sånn- nå har jeg brukt mine magiske kirurgiske krefter- nå er du frisk"... - Eller.. Nei, det var ikke slik. "Sånn- da snakkes vi på telefonen da"- sa han og gikk ut døra. Ut i friheten. Ut til lunch. Kanskje han skulle spise et pizzastykke i kantina. Ta seg en kaffe sammen med gode kollegaer. Og snakke om kirurg-ting. Greys Anatomy.. 
Han gikk ut av rommet og hadde gjort jobben sin. Han hadde fortalt en 30 år gammel 3 barnsmor at hun hadde kreft! Han hadde lagt frem prognoser og fortalt om operasjonen. Han hadde sagt ord som follikulær type, tyroidea, radioaktiv jod og spredning. 
Og så var han fri. 
Og igjen sto jeg.. 
Og hadde plutselig fått en uønsket gave. 
Jeg satt igjen med svarteper.. 
"Den som kommer aller sist skal i den soooorte gryyyyyyyte... " 
KREFT! 


...........




Jeg heter Hege. Er 30 år gammel og kommer fra et lite tettsted uttafor Tromsø. Jeg har 3 barn, er gift, tar videreutdanning i rus og psykisk helse, miljøterapaut, interiørfrelst, familiekjær, følsom, positiv og engasjert. Og jeg har kreft..... 



Jeg har alltid elsket å skrive!
Fra jeg lærte meg å skrive som 5 åring har jeg fylt ut side på side, dagbok etter dagbok. 
Lister. 
Jeg elsker lister! Få ting gjør meg så rolig og glad som en fin liste. "Julegaveliste". "Filmer jeg har sett". "Bøker jeg vil lese". "Hva skal ryddes i huset".. 
Skal ikke påberope meg at jeg er flink til å skrive. Jeg har vurdert journalistutdanning, men jeg er særs dårlig på å forholde meg i korthet. Jeg "babler" når jeg skriver. Jeg skriver det jeg tenker. Og jeg tenker MYE! Så tilbakemeldinger på norsktentamen i 1. vgs lød "Du skriver godt Hege, men du er starta på en roman- ikke en novelle. Prøv å ikke skrive 23 sider på en tentamen"! 

Så hva gjør man når man har millioner av tanker i hodet. Millioner av spørsmål, frykt og usikkerhet. JEG rabler. Jeg skriver så det knitrer i tastaturet. Fingrene danser bortover, og etterlater seg en sti av bokstaver på skjermen min. Ord. Ord etter hverandre. Trenger ikke alltid å gi en mening. Av og til er setningene rare og gir null mening for andre- og heller ikke for meg. Men slik er tankene.. De dukker opp, varer litt, og så forsvinner de. Men om man skriver dem ned så blir de værende litt til. De blir værende slik at man kan lese dem en gang til. Tenke dem en gang til. Av og til er det en bra ting. Av og til kan det være dumt. 

Men i går kveld da jeg la meg og ikke fikk sove på grunn av alle tankene som galloperte rundt inni topplokket mitt- innså jeg at jeg måtte skrive for å roe dem. For å temme tankene må jeg skrive dem ned. For da låser jeg dem litt fast. 
"Bordet fanger"... 

Så mens jeg lå der hadde jeg "forfattet" de første tre innleggene i dagbok-bloggen min. Jeg fikk umiddelbart en ro. For en systemfreak som meg gir det meg ro når ting er sortert. Når ting har en plass de hører til og skal være - som en puslespillbrikke som bare finner den rette plassen. Slik var det i dag når ordene kom inn hit..Om jeg skriver kun for meg selv, eller om jeg vil dele vet jeg ikke enda. Kanskje det blir med disse første intense dagene med rydding i ord. Kanskje dette blir noe jeg liker å gjøre. Kanskje kan disse ordene jeg rabler ned gi en liten trøst til en annen mamma som akkurat har fått en varm sykepleierhånd på kneet sitt og beskjed fra Greys Anatomy-legen at "du forstår at det er kreft du har ja?" 


-Hege

Operert, operert, operert...

Er dere klar over hvor heldige vi er som bor i Norge egentlig? Man tenker over det når man ser bilder fra flyktningeleirer i Syria, vi t...